Litteraturhuset i Røldal
2020
Prosjektet var et samarbeid med Inga Haveland Mannsåker og Svein Serkan Erdogan. Som to av en gruppe på fire ble vi invitert til selverklærte «verdens minste litteraturhus» i Røldal. Sommeren 2020 reiste vi til Røldal og bodde der i tre uker for å fullføre et prosjekt. Vår holdning var å komme opp med så få forutinntatte meninger som mulig om hva som trengtes, eller hva vi skulle bygge. Prosessen vår var basert på å møte lokale, tilfeldig, og høste deres kunnskap, meninger og tilgjengelige materialer. Vi startet med å rydde en tomt for søppel og døde røtter bak Litteraturhuset.
Gjennom samtaler med forbipasserende ble vi gjort oppmerksomme på husets historie. Gjennom historier og rydding av røtter dukket gradvis opp en gammel steinmur. Ved hjelp av lånte verktøy fra naboer avdekket vi muren litt etter litt. Først dukket én opp, deretter en annen lenger oppe, delvis rast sammen og preget av et liv som nabolagets sted for å kaste kvister og annet avfall. I løpet av tiden vår ble vi gradvis kjente. Her fikk vi tak i noen materialer. Vi fikk mer på den lokale søppelfyllingen, og ved å snakke med folk vi møtte på vei ned til vannet for å svømme. Innsamlingen av materialer og avdekkingen av muren dannet grunnlaget for forståelsen av både byen og det spesifikke området vi jobbet med.
Med alt dette ble vår bygde reaksjon til slutt et bålområde for høytlesning av historier og samtaler. Resultatet var både beskjedent og vidtrekkende, der prosessen og samhandlingen ble viktigere enn resultatet, og det videre livet til det nye samlingsstedet ukjent, men med sterke røtter i miljøet.
Litteraturhuset i Røldal
2020
Samarbeid: Inga Haveland Mannsåker og Svein Serkan Erdogan
Som to av en gruppe på fire ble vi invitert til selverklærte «verdens minste litteraturhus» i Røldal. Sommeren 2020 reiste vi til Røldal og bodde der i tre uker for å fullføre et prosjekt. Vår holdning var å komme opp med så få forutinntatte meninger som mulig om hva som trengtes, eller hva vi skulle bygge. Prosessen vår var basert på å møte lokale, tilfeldig, og høste deres kunnskap, meninger og tilgjengelige materialer. Vi startet med å rydde en tomt for søppel og døde røtter bak Litteraturhuset.
Gjennom samtaler med forbipasserende ble vi gjort oppmerksomme på husets historie. Gjennom historier og rydding av røtter dukket gradvis opp en gammel steinmur. Ved hjelp av lånte verktøy fra naboer avdekket vi muren litt etter litt. Først dukket én opp, deretter en annen lenger oppe, delvis rast sammen og preget av et liv som nabolagets sted for å kaste kvister og annet avfall. I løpet av tiden vår ble vi gradvis kjente. Her fikk vi tak i noen materialer. Vi fikk mer på den lokale søppelfyllingen, og ved å snakke med folk vi møtte på vei ned til vannet for å svømme. Innsamlingen av materialer og avdekkingen av muren dannet grunnlaget for forståelsen av både byen og det spesifikke området vi jobbet med.
Med alt dette ble vår bygde reaksjon til slutt et bålområde for høytlesning av historier og samtaler. Resultatet var både beskjedent og vidtrekkende, der prosessen og samhandlingen ble viktigere enn resultatet, og det videre livet til det nye samlingsstedet ukjent, men med sterke røtter i miljøet.
Litteraturhuset i Røldal
2020
Samarbeid: Inga Haveland Mannsåker
og Svein Serkan Erdogan
Som to av en gruppe på fire ble vi invitert til selverklærte «verdens minste litteraturhus» i Røldal. Sommeren 2020 reiste vi til Røldal og bodde der i tre uker for å fullføre et prosjekt. Vår holdning var å komme opp med så få forutinntatte meninger som mulig om hva som trengtes, eller hva vi skulle bygge. Prosessen vår var basert på å møte lokale, tilfeldig, og høste deres kunnskap, meninger og tilgjengelige materialer. Vi startet med å rydde en tomt for søppel og døde røtter bak Litteraturhuset.
Gjennom samtaler med forbipasserende ble vi gjort oppmerksomme på husets historie.
Gjennom historier og rydding av røtter dukket gradvis opp en gammel steinmur. Ved hjelp av lånte verktøy fra naboer avdekket vi muren litt etter litt. Først dukket én opp, deretter en annen lenger oppe, delvis rast sammen og preget av et liv som nabolagets sted for å kaste kvister og annet avfall. I løpet av tiden vår ble vi gradvis kjente. Her fikk vi tak i noen materialer. Vi fikk mer på den lokale søppelfyllingen, og ved å snakke med folk vi møtte på vei ned til vannet for å svømme. Innsamlingen av materialer og avdekkingen av muren dannet grunnlaget for forståelsen av både byen og det spesifikke området vi jobbet med.
Med alt dette ble vår bygde reaksjon til slutt et bålområde for høytlesning av historier og samtaler. Resultatet var både beskjedent og vidtrekkende, der prosessen og samhandlingen ble viktigere enn resultatet, og det videre livet til det nye samlingsstedet ukjent, men med sterke røtter i miljøet.











